Den rustrøde genseren i Rowans Calmer er straks ferdig. Fellingen er litt spesiell siden det økes og felles i takt med hvordan kvinner vanligvis ser ut rett forfra, istedetfor å legge innsvingningen i sidene. Siden genseren er ribbestrikket vil den jo uansett forme seg etter kroppen hvordan den nå enn ser ut på langs. Jeg har rukket opp et utall ganger for å få fellingene og økningene foran (og bak) pent, og er egentlig ennå ikke helt fornøyd, men nå får det være nok. Jeg har jo også den bizarre forestilling at jeg faktisk synes det er greit å få ting ferdig. Sånn omsider. Så da får Perfeksjonismen bare sendes på fellesferie med enveisbillett.
Det eneste som mangler nå er en blonde som går rundt hele halsen og forhåpentligvis får genseren til å holde seg oppe på skuldrene. Jeg prøver å få til et diamantmønster med bølgekant. Hm.. Jeg har rukket opp den også så mange ganger nå at jeg prøver å se om jeg kan venne meg til den. Jeg har en besynderlig følelse av at strikketøy for meg har en lignende mystikk som det å spise brødskive med brunost og drikke kaffe. Det er alltid bedre når andre lager det.
