kaos lærer seg selv å sy kimono

Min juban (kimonoens svar på undertrøye) begynte å bli sliten, så jeg bestilte en ny i bomull. Da den omsider landet i postkassen min var bare deler av den bomull. Ermene og bærestykket inni, som jeg liksom skal ha mot kroppen, var i et superekkel plaststoff. I Japan elsker de alt som er strykefritt, men det får være grenser - jeg var akkurat som å være pakket inn i glad-pack!
Jeg snakket så med en venninne i Kawasaki – og vips fikk jeg tilsendt et nydelig silkestoff isteden. Som må strykes bare man har kikket på det. Og som er noe vanskelig å vaske. Men det er pirk og bagateller. Man skal jo være fiiiin.
En bit meget lekkert rosa håndmalt silke hadde hun også sendt. Så var det bare å gå i gang å sy. But but it's not only only – vi snakker om kaos som greide å sy seg selv fast i symaskinen.

Jeg inspiserte den ubrukelige glad-pack-kimonoen for å finne ut hvordan dette skulle gjøres og her er resultatet så langt:

Kragen må håndsys så det blir usynlig på forsiden. Selv om ingen ville sett sømmen uansett. Den er jo på innsiden av kimonoen, bare bretten vises en eller to millimeter. Men det har ingenting å si. Det SKAL være pent gjort. Det usynlige også. Kanskje spesielt det usynlige.


Og siden man setter så pris på det ingen ser, brukte jeg det fine håndmalte stykket stoff som bærestykke inni. Og på innsiden av ermene. Så det er helt sikkert at nesten ingen aldri ser det. Kanskje er det litt som lekkert undertøy?


Inni det ene ermet ser man kanskje vifter og landskap, om jeg vifter fælt med armene eller gestikulerer heftig altså.


Vifter jeg med den andre armen ser man muligens kirsebærblomster, krystantemum og peoner.
Nå er det en halv kilometer håndsøm som gjenstår. Om jeg bli utsatt for hardt press skal jeg overveie å legge ut bilde av meg selv i kimono. Sånn at dere kan se at dere ikke ser noenting av det fine arbeidet. *knis*